Årsaker til overvekt og fedme

Energi (og fett) kan ikke bli til av seg selv, og utvikling av for mye fettmasse skyldes derfor alltid et overskudd av energi i forhold til forbruk. Det kan imidlertid være mange grunner til denne ubalansen, både i forhold til inntak og forbruk. Overvekt og fedme anses ofte som en selv-forskyldt tilstand, i likhet med andre livsstilsrelaterte sykdommer som f.eks røyking. Samtidig som man ikke kan frata individet ansvar for egne valg og handlinger, er det likevel en sterk forenkling av årsakskjeden som fører til utvikling av overvekt og fedme. Mennesket lever i en sammenheng hvor både historiske, kulturelle, sosiale og psykologiske forhold virker sammen med de biologiske forutsetningene for å utvikle fedme. De valgene vi tar, er alltid i en sammenheng som påvirker muligheter og begrensninger.

Biologiske faktorer

Sult og metthet reguleres ikke bare av lyster, men også av kroppslige signaler fra mage-tarm og fra hjernen (bl.a. sult- og metthetssentrene i hypothalamus). Det er flere hormoner som styrer disse sentrene. Genetisk arv har stor betydning for sannsynligheten for utvikling av fedme, på tilsvarende måte som genene påvirker høyde-utviklingen (høye foreldre får høye barn, lave foreldre får lave barn). For de fleste er det ikke mulig å påvise skader i enkelt-gen, men det er mange gener i samspill med hverandre (og trolig med miljøfaktorer) som til sammen øker risikoen for fedmeutvikling. Noen få spesielle tilstander skyldes skader i enkelt-gen eller kromosomfeil. Typisk for flere av disse tilstandene er at fedmeutviklingen er alvorlig allerede i tidlige barneår (ofte før 2-3 års alder). Noen hormonelle sykdommer kan også føre til en viss grad av fedmeutvikling. I barneårene ser man typisk at vekten øker mens høydeveksten avtar. Dette gjelder både for lavt stoffskifte (hypothyreose) og cushing syndrom (overproduksjon av cortisol). Sistnevnte er imidlertid veldig sjelden i barne- og ungdomsårene. Også veksthormonmangel kan føre til et lignende vekstmønster. Mange flere biologiske faktorer kan bidra til fedmeutvikling, som hodeskader, epilepsi, forhold under svangerskap og fødsel, mikrobiologiske forhold i tarmen m.m., men det blir for omfattende å gå inn på disse her.

Psykologiske faktorer

Livsstilen påvirkes av mange faktorer, både individuelle psykologiske mekanismer og sosiale faktorer. En relativt høy andel av ungdom (særlig jenter) med alvorlig fedme har emosjonelle (følelsemessige) forstyrrelser som angst, depresjon og lavt selvbilde. Også evnen til behovsregulering og organisering av hverdagen kan være sviktende. Mange psykologiske faktorer påvirker livsstilen til både barn, ungdom og voksne, og vi vil nevne noen få her. For noen kan matinntak være en mestringsstrategi ved emosjonelle forstyrrelser. Dette gjelder f.eks såkalt ”trøstespising”, hvor det å spise oppleves å gi en god følelse som kompenserer for vanskelige følelser. Mulige årsaker til disse vanskene kan være vanskelige forhold hjemme, i forhold til venner, skole, fritid med mer. Overspising (eller på engelsk binge-eating behaviour) innebærer episoder med høyt matinntak over kort tid, oftest i skjul for andre. Overspisingen er en form for spiseforstyrrelse og skyldes bl.a et tap av egen-regulering/selvkontroll. Overspising sees ofte sammen med mer alvorlige emosjonelle forstyrrelser som depresjon og angst. Å være i fysisk aktivitet påvirkes naturlig nok også av psykologiske faktorer. Lysten til å være i aktivitet avhenger av tidligere erfaringer og forventninger til ulike aktiviteter. Mange opplever dårlig mestring og får negative erfaringer som fører til ulyst til å være i aktivitet. Graden av indre lyst til aktivitet kan nok også være til dels en medfødt egenskap, og en del barn er rolige allerede som småbarn og søker seg til rolige aktiviteter. Andre har motoriske vansker som kan gjøre det vanskeligere å lære seg enkelte fysiske aktiviteter, som f.eks løping og klatring. I sum skaper dette ulike erfaringer som preger lysten til å være i fysisk aktivitet.

Sosiale faktorer

Mat og måltid er både næring til kroppen, men også en sosial arena og et regelmessig møtepunkt for familiemedlemmene både til hverdags og fest. Størrelsen på måltidene styres både av de biologiske/fysiologiske faktorene, selve maten som blir servert, den sosiale situasjonen og ulike forståelser av ”normal” porsjon og dertil grensesetting av de foresatte. ”Han spiser jo like mye som pappa til middag!” bør være et varsko om dårlig regulering av matinntaket (så fremt pappa ikke spiser lite!). Barn lærer av sine foreldre hva som er ”normalt”, og for utsatte barn og unge kan store porsjoner av vanlig sunn mat være nok til å utvikle fedme. Familie-kulturen påvirker både hvilken mat som serveres til hverdags og helg, størrelse på porsjonene, men også i forhold til hvilken mat som defineres som ”kosemat”. Mens chips, godterier og brus er ”normalen” i noen familier, velger andre grønnsaker, dip og vann som ”kosemat”. Disse valgene påvirkes også av den bakgrunn foreldrene selv har, dvs den øvrige familien som besteforeldre, tanter og onkler m.fl. Hvor fysisk aktive familiemedlemmene er, påvirkes også av ulike familiekulturer. Foreldrene er barnas viktigste rollemodeller for mange vaner og uvaner, og det gjelder også fysisk aktivitet. Samtidig som de voksne har et valg hvordan de vil leve sine liv, har de også sin egen erfaringsbakgrunn som kan bidra til inaktivitet. Det kan f.eks være egne negative opplevelser, dårlig helse, manglende erfaring av fysisk aktivitet som barn, dårlig kunnskap om muligheter, dårlige økonomiske forhold o.a. Vaner med fysisk aktivitet følger derfor ofte fra foreldre til barn. Sosiale og teknologiske faktorer både i familien, nærmiljøet, skolen, storsamfunnet og internasjonalt bidrar til å skape det vi kaller et fedme-fremmende miljø. Den store økningen av overvekt og fedme de siste 40 årene skyldes ikke at genene har endret seg, men at miljøet har endret seg dramatisk. Mange ting ligger utenfor vårt kontrollområde, men som likevel påvirker det miljøet der vi lever ut livene våre. I den vestlige verden har vi fått tilgang til rikelige mengder mat hele året. Det fysiske arbeidet som krevdes for å skaffe seg mat i jordbruks-samfunnet, er nå blitt industri som utføres av et lite antall spesialiserte produsenter. Hverdagen til de fleste er ikke preget av å dyrke sin jordlapp, men å gå til skole eller arbeid. Vi har blitt mye mer stillesittende og fysisk aktivitet blir nå mer sett på som en fritidsaktivitet. Transport-mulighetene både med personbil og kollektivtrafikk, har redusert den daglige fysiske aktiviteten. I sum er de sosiale (inkludert de teknologiske) faktorene den største årsaken til den fedme-epidemien som har utviklet seg de siste 40 årene. Løsningen på denne epidemien er derfor ikke bare et individuelt ansvar, men også et felles sosialt ansvar både for normal- og overvektige individer.